onsdag 30. september 2009

Å ta livet av sitt ufødte barn

I helgen kunne vi lese i Dagbladets Magasinet om den opphetete abortkrigen i statene.Abortlegen George Tiller ble drept og nå bruker kollegaene hans skuddsikre vester på jobb. Da er det noe som er rivruskende galt.

Hvordan kan folk drepe et annet menneske for å forhindre at i følge abortmotstanderne at flere ufødte barn blir fratatt retten til liv?

I vårt eget land skaper også temaet fremdeles diskusjon. Men her er det heldigvis ikke like ekstremt som i USA. At å ta abort skaper diskusjon er ikke noe overraskelse, men jeg synes det likevel er underlig at en så privat avgjørelse er noe et helt samfunn skal engasjere seg i. For selv om det er et samfunnsspørsmål som bør diskuteres ved jevne mellomrom, er det til syvende og sist den gravide kvinnen sitt eget valg. Et valg jeg mener hun bør få.

Siden 1979 har kvinner i Norge selv kunne bestemme om de ønsker å avbryte svangerskapet i løpet av de 12 første ukene av svangerskapet. I 2007 ble det gjennomført 15 165 aborter i landet. Tallet har vært stabilt de siste årene her i landet.Flest aborter gjennomføres på kvinner i alderen 20-24 år.

Jeg vil tro at for 99 prosent av kvinnene som velger å ta abort er det aldri et lett valg. Dette er noe man gjør med tungt hjerte, mange tanker og mange føler nok også skyld og skam ved gjennomføre inngrepet. Desverre finnes det kvinner som gjennomgår selvbestemt abort flere ganger i løpet av livet. Om dette skjer flere ganger er det grunn til bekymring. Men likevel er det en rett kvinnen bør ha.

Et annet problem som er knyttet til abort er fars stemme, eller mangelen på fars stemme. Flere kvinner tar abort uten at mannen de er blitt gravid med overhodet er informert. Ja, det er kvinnen som skal bære fosteret frem og det er hennes kropp. Men ved å ta slike valg uten å informere den andre parten føler jeg er et svik. Selvfølgelig ser jeg at i enkelte tilfeller kan man gjerne tenke at det er til det beste for alle parter å ikke vite. Og det er til syvende og sist kvinnen som skal fatte den endelige beslutningen, men bør ikke mannen få være deltagende i diskusjonen?

På den andre side er jeg også redd for at enkelte kvinner lar seg presse til abort nettopp av mannen. I såfall en grusom situasjon som jeg ikke unner noen. Et så viktig valg for alle parters liv er noe man bør bli enig om.

Drømmesituasjonen hadde jo selvfølgelig vært om det ikke ble utført aborter, at alle barn var ønsket og vokste opp i trygge og stabile omgivelser. Desverre er virkeligheten en helt annen.

Om man hverken er klar, har økonomien eller stabiliteten som det faktisk krever når man skal ha barn, er det da så forferdelig å ta abort? Mange mener det er en egoistisk handling, men jeg vil tro at i de fleste tilfeller er det også med hensyn til barnet. Hva har man egentlig å tilby et barn? Og ikke minst, er det rett å "ofre" sin egen fremtid for et barn som i bunn og grunn er uønsket?

Enkelte jeg har diskutert temaet med, sier at når de har vært så dumme, så for de ta ansvaret som følger med. Hadde verden bare vært so sort/hvit. Er det rett at feilgrep er noe du skal bli "straffet" for resten av livet?

Hva mener du? Kom gjerne med dine synspunkter om dette viktige og vanskelige temaet

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar